uten tittel

en gang i blant - faktisk ikke bare en gang i blant, egentlig veldig ofte - finner jeg ting å blogge om. småting som underholder, irriterer eller dreper meg sakte innvendig i sin overveldende tragisk og/eller patetisk-het. så i dag, søndag, og kun få dager igjen til jul tenkte jeg at jeg skulle, ah, vri opp hjernen, ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, det er desverre umulig, men nesten. og finne noe å blogge om. dere påstår at dere leser bloggen min, så, nu kan dere få bevist det.

først og fremst - for et rart utrykk. først og fremst? jaja. først og forrest; det er desember blitt. tro det eller ei, jeg er i alle fall i sjokktilstand for 3dje dag på rad. det er desember. julestemninga er langt fra her (eller ønsket), og mangel på julekalender er utrolig nok ikke et irritasjonsmoment i det hele tatt. jeg sakl tenke på å kjøpe en billig kalender sånn rundt 20nde. kanskje. jeg er ikke sikker på om jeg orker å tenke på jula før det. ikke før særemne. stakkars kenneth sa at han kom til å henge seg i juleferien pga. nevnte skoleoppgave - formgivning får nemlig lov å bli ferdige etter jul de, er ikke sikker på om jeg misunner dem, kanskje litt - så meg og silje bestemte oss får å sjekke en gang i blandt om han fortsatt lever.

og nå til noe helt annet. se for deg et ekorn. et harmløst lite kryp. søtt med sånn stilig hale. og så skal jeg fortelle deg at 8% av alle ekorn blir spist av andre ekorn. greit, jeg finner søndager perfekte dager å være morbid på... unnskyld. hvis jeg nå har ødelagt ditt syn på ekorn og værden generelt, forlat bloggen. det blir nok ikke værre, men likevel. det heter forresten parafili når man fantaserer om å bli kokt og spist. hm. vitenskapen. de har navn på alt, og det gjør værden så mye enklere.

apropos enklere... nei. glem det.

i dag våknet jeg heldigvis ikke klokka fire. men klokka seks. og hva gjør man når man våkner klokka seks om morgenen en søndag og ikke får sove. åja. man ser på superman returns. hm. filmen var egetnlig stort sett helt ok, bortsett fra det brilliante geniet som er... uh. lex luthor. spilt av kevin spacey. og det faktum at uansett hva som skjer skjønner ikke folk at clark kent er superman. mennesker er så jævla tragiske. men, for å sitere en, ah, utenojordisk livsform i form (ha ha) av chistoffer eccleston (hvem har hørt om han? ingen? jeg har. england har.) at hva ville du gjort hvis du hadde sett en blå boks dukke opp midt på en åpen plass? gå rett forbi den, selvfølgelig. og selv om ikke supermann er en blå boks, eller heller ikke er noe vi bare ville gått rett forbi uten å bry de små hodene våres om, så er det jo en sammenheng. på en måte.

nok en gang har jeg blogga om teite ting. jaja. kanskje jeg burde ta det som et tegn.

tenk å ikke kunne føle? tenk å måtte svare på "hvordan føler du deg?" med "jeg gjør ikke det".

ok. tid for å, ah, finne på noe bedre.