skal vi se...

... jeg føler at jeg har så godt som absolutt ingen ting å blogge om. ikke at det ikke er interressant har skjedd, for det både har det og ikke har det, og det får holde med det.

jeg mener, hva skal jeg blogge om?

- om hva jeg gjorde på fredag, som jeg absolutt ikke kunne huske til morran i dag, noe som ikke er logisk i og med at det ikke er noe som tilsier at jeg burde ha glemt det, og jeg har ikke glemt det lenger, fordi jeg husker godt at jeg var hos silje, og silje er så god til å lage mat, varme baguetter med ost på, og hele kvelden satt vi og så på gullrekka på nrk og teite serier på tv 3 uten å egentlig se på, imens meg og simen nekta annen hver gang å spille henholdsvis president og tetris, så det ble ikke noen av delene, fordi silje ville ikke ta parti og vi ville ikke gi oss; dessuten var simen deprimert fordi han ikke kom til å få besøk av en person vi ikke vet hvem er?

- om at jeg brukte en og en halv måned på å svare på en mail fra min mailvenn og kusine helene, noe som aldri værden har sett før, tross alt har jeg alltid vært den som svarer fortset, uavhengig av hvor mange sider mailen var på, har kanskje noe med at jeg ahr gått på media, og hun på allmenn, jeg har en mistanke om at arbeidsmengden kan være bittelittegranne større på allmenn enn på media, men ikke vet jeg; det tok i alle fall ca en og en halv måned, og jeg gremmes vel litt over meg selv, kanskje, er ikke helt sikker?

- om min flotte tøfler som ler ondt hvis man tråkker på dem, og at en eller annen hadde en falskekorkavspretter som lodde samme latter, og det var stilig, og jeg trodde faktisk at mine tøfler hadde slutta å le, kanskje batteriet hadde gått til helvete, men det hadde de ikke og jeg ble så glad da jeg fant det ut?

- om min første rekeskrelling, og den andre, og tredje, og fjerde, og så videre, og jeg skal aldri skrelle reker igjen, de er så jævlige og rosa og pepper-øyete, så jeg nekter, skal jeg spise reker igjen må jeg være veldig sulten, på grensen til desperat?

- om nyheter, hvor mange nyheter det enn er som er interressante, og som omhandler pensjonister som mislykkes i basehopp og dør av skadene, om den stakkars Al som har mistet hukommelsen men som nu har blitt identifisert og godt er det, om han syke engelske programlederen som kræsja i 460 km i timen og som nå etter bare fem uker skal skrives ut av sykehuset, er det mulig hvordan kan noen være så heldige, og at brann tapte den skjebnesvangre kampen mot rosenborg?

- eller om alt det andre som har skjedd siden sist, eller ikke? nei. jeg vet rett og slett ikke, jeg. men et muligens brukbart blogginlegg ble det visst. kanskje.

hvem puttet 'm'en i manchester?

det er overhode ingen grunn til å spørre engang. ikke egentlig. han heter morrissey, og ser for tiden omtrent sånn ut. gammel fyr, selv om gammel er et relativt uttrykk, og hvir jeg sier at han er gammel, må jeg si at pappa er gammel også. noe han er. definitivt. men ikke så veldig.

uansett. jeg tenkte jeg kunne blogge litt om denne geniale herremannen en stund, men all den tid jeg ikke vet hva jeg skal si, så lar jeg være. for å si det kort og enkelt og liketil: han er mitt nyeste opptilskue-objekt, med sin vegetarianisme, sitt sølibat og sine krasse kritikker av Bush, Blair, musikkindustrien, ja, stort sett alt du kan snuble over; er han, om ikke annet spesiell, og en spennende person. og man må jo bare elske en person som kritiserer alt mellom himmel og jord.

dessuten synger han veldig bra - veldig viktig poeng det der, uten synginga hadde jeg ikke visst om ham, ingen hadde det, og værden hadde vært en smule gråere. etter en hel dag med irish blood, english heart på hjernen, kunne jeg ikke annet enn å blogge litt, og i alle fall få uttrykket litt av opptilskue-heten jeg innehar mot morrissey. ikke at det spille noen rolle, egentlig.

"I don't consider myself to be political, even though to sing or to write are political acts, of sorts. The proof of your political thinking is usually in your conduct. I find myself opposing barbarism, that's all. People like Blair and Bush have proved that in order to succeed in politics you must be cruel and morally bankrupt. I see no difference between Blair or Bush and Saddam Hussein - all egotistical dictators. Perhaps the only difference is that Blair and Bush do it with a smile. Murder and smile .... as Shakespeare said. Good people do not succeed in politics - it's impossible."

slik kan man også si det. for slike ting sier han. i mellom å si at the cure er bæsj, at madonna er prostituert, at band aid er diabolsk og at å spise dyr er som å mishandle barn.

det spiller fortsatt ingen rolle, og jeg burde sove.