3 sannheter om livet

jeg vi påstå at intet tastatur er fullverdig uten at noe rennende søtt noe har blitt sølt på det.

og hva er vel leksegjøring uten distraksjoner i form av vasking av tastatur og skrivebord?

jeg lurer dessuten på hvor lenge en mobil som har svømt i sjokolademelk vil fortsette å holde det gående.


spør meg hvorfor jeg er emo og skriver to poster på en dag, men ikke spør hvordan det går med særemnet.

en hel uke -

- uten spilling; det er tross alt snart jul! torill har planlagt å ikke røre et instrument før søndag. særlig. at det går. jeg får finne på noe julete å gjøre.

solist: synger o, helga natt og kommer stadig for seint inn.
dirigent: oi, du skal puste her, og begynne på firer'ns og, ikke på firer'n.
solist: ok. synger feil igjen.
dirigent: nei nei. du skal begynne der. jeg puster tilogmed for deg. tenkepause jeg lever og ånder for deg! klapper solist på hodet
solist: ja, de pleier det.

men uansett, for ikke å henge seg opp i hva dirigenter sier eller gjør (selv om det kunne blitt en langt bloggpost, ikke sant linnte?) selv om det er underholdende. og noen av værdens mest geniale mennesker er dirigenter, og veldig mange av værdens mest ugeniale og plagsomme (kanskje u-stilige er ordet? ufikse kanskje? (skal ikke si dobbelthakede, men sier det fordet)) mennesker er også dirigenter, jeg vet ikke hvordan de får det til.

dessuten er jeg i sjokktilstand, julen er en tid for mirakler tross alt, men at det skulle gå så langt? i tillegg til at min ukulturelle onkel har vært på to konserter på to kun to uker; så fikk jeg mine skikkelig hyper-kulturelle formgivningsfag-venner (som tror jeg later som jeg spilelr bare for å ditche dem) til å komme på julekonsert. utrolig. fikk dem til og med til å hjelpe til å rydde etterpå. jeg er laget av fantastisk.

simen sin storebror (som bor midt i bibelbeltet på sørlandet, og heter nickolai, men jeg aner ikke hvordan det skrives) : simen, hvordan er det du har beltet ditt?
simen: eh, litt på skjeive..?
simen sin bror: ... ok, det var da ikke noe nytt...

blir aldri lei av dårlige vitser.

ah. værden. fikk forresten pepperkake på pinne. silje har lage pepperkaker tre ganger allerede, jeg har ikke fått laget det ennå. få dager igjen til jul. snart over. digg.

dessuten har vi ikke drept atmosfæren helt ennå, fordi det er kaldt. beinkaldt. ikke noe drivhuseffekt her nei. men kanskje neste år?

uten tittel

en gang i blant - faktisk ikke bare en gang i blant, egentlig veldig ofte - finner jeg ting å blogge om. småting som underholder, irriterer eller dreper meg sakte innvendig i sin overveldende tragisk og/eller patetisk-het. så i dag, søndag, og kun få dager igjen til jul tenkte jeg at jeg skulle, ah, vri opp hjernen, ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, det er desverre umulig, men nesten. og finne noe å blogge om. dere påstår at dere leser bloggen min, så, nu kan dere få bevist det.

først og fremst - for et rart utrykk. først og fremst? jaja. først og forrest; det er desember blitt. tro det eller ei, jeg er i alle fall i sjokktilstand for 3dje dag på rad. det er desember. julestemninga er langt fra her (eller ønsket), og mangel på julekalender er utrolig nok ikke et irritasjonsmoment i det hele tatt. jeg sakl tenke på å kjøpe en billig kalender sånn rundt 20nde. kanskje. jeg er ikke sikker på om jeg orker å tenke på jula før det. ikke før særemne. stakkars kenneth sa at han kom til å henge seg i juleferien pga. nevnte skoleoppgave - formgivning får nemlig lov å bli ferdige etter jul de, er ikke sikker på om jeg misunner dem, kanskje litt - så meg og silje bestemte oss får å sjekke en gang i blandt om han fortsatt lever.

og nå til noe helt annet. se for deg et ekorn. et harmløst lite kryp. søtt med sånn stilig hale. og så skal jeg fortelle deg at 8% av alle ekorn blir spist av andre ekorn. greit, jeg finner søndager perfekte dager å være morbid på... unnskyld. hvis jeg nå har ødelagt ditt syn på ekorn og værden generelt, forlat bloggen. det blir nok ikke værre, men likevel. det heter forresten parafili når man fantaserer om å bli kokt og spist. hm. vitenskapen. de har navn på alt, og det gjør værden så mye enklere.

apropos enklere... nei. glem det.

i dag våknet jeg heldigvis ikke klokka fire. men klokka seks. og hva gjør man når man våkner klokka seks om morgenen en søndag og ikke får sove. åja. man ser på superman returns. hm. filmen var egetnlig stort sett helt ok, bortsett fra det brilliante geniet som er... uh. lex luthor. spilt av kevin spacey. og det faktum at uansett hva som skjer skjønner ikke folk at clark kent er superman. mennesker er så jævla tragiske. men, for å sitere en, ah, utenojordisk livsform i form (ha ha) av chistoffer eccleston (hvem har hørt om han? ingen? jeg har. england har.) at hva ville du gjort hvis du hadde sett en blå boks dukke opp midt på en åpen plass? gå rett forbi den, selvfølgelig. og selv om ikke supermann er en blå boks, eller heller ikke er noe vi bare ville gått rett forbi uten å bry de små hodene våres om, så er det jo en sammenheng. på en måte.

nok en gang har jeg blogga om teite ting. jaja. kanskje jeg burde ta det som et tegn.

tenk å ikke kunne føle? tenk å måtte svare på "hvordan føler du deg?" med "jeg gjør ikke det".

ok. tid for å, ah, finne på noe bedre.

fire venner i en treseter

nok en gang var vi alle igjen, lee var hjemme fra oslo, hun er visst hjemme hver helg - og hjemme er nå sandefjord ikke langestrand, litt kjipt, ikke at jeg har tid til å besøke henne alikevel, jeg er jo litt opptatt så de mobber meg; jeg skal spille, jah, særlig at du skal spille, mm du bare prøver å dumpe oss, men jeg skal spille, jo. det kunne vel ikke være lenger fra sannheten.

så slik var det. vi skulle se moulin rouge, den røde mølle; spør ikke meg hvordan det skrives, det vet jeg ikke, fordi simen ikke hadde sett den. vi andre hadde, og hadde de ikke sagt helt på begynnelsen at damen kom til å dø, hadde vi nok ødelagt alt for stakkars simen. som vi allerede syntes sånn halvveis synd på selv om vi ikke egentlig trengte det påstodde han, men vi syntes synd på ham for det, han skulle jo egentlig andre steder... men livet og alt, simen måtte henge med oss isteden. jeg sa ett eller annet om det, og mamma spurte, har han ingen venner han da, siden han må passe på dere? jo han har vel venner, men det finnes uheldige omstendigheter, mener torill.

så, samtidig som mange syke nesten-russer kkler seg ut som suspekte saker og drikker i kulda utenfor Calle - ser vi på den røde mølle, synger for full hals, diskuterer fjerne personer, tyder og utyder drømmer og spiser nachos - som en haug i treseteren. i og med at vi var fire var det godt og trangt, og femti prosent av oss har for lange bein til at det kan være sunt. det var litt dumt at lee hadde vært borte så lenge, og hvis jeg en gang i blandt føler meg utafor så måtte hun i alle fall føle seg utafor, men ting kan visst ikke vare for alltid, men jeg har fortsatt et håp om at dette skoleåret vil det.

aporopos vare evig; er litt skuffet over at damen på den røde mølle døde igjen, men er veldig begeistret over dødsscenen hennes - hun danser og synger og greier inntill to minutter før hun dør, sterkt.

men det går bra. og nok en gang går det opp for oss at hadde vi ikke vært så gode venner hadde vi hatet og/eller mobbet hverandre. ikke at vi ikke mobber hverandre nå, til de grader, men det finnes faktisk tider da til og med koalisjonen silje-torills mobbing tar slutt. tro det eller ei. silje-simens mobbing klarer det også. en gang iblant.

dere leser ikke dette, men jeg er glad i dere likevel, jeg vet dere vet det.

skal vi se...

... jeg føler at jeg har så godt som absolutt ingen ting å blogge om. ikke at det ikke er interressant har skjedd, for det både har det og ikke har det, og det får holde med det.

jeg mener, hva skal jeg blogge om?

- om hva jeg gjorde på fredag, som jeg absolutt ikke kunne huske til morran i dag, noe som ikke er logisk i og med at det ikke er noe som tilsier at jeg burde ha glemt det, og jeg har ikke glemt det lenger, fordi jeg husker godt at jeg var hos silje, og silje er så god til å lage mat, varme baguetter med ost på, og hele kvelden satt vi og så på gullrekka på nrk og teite serier på tv 3 uten å egentlig se på, imens meg og simen nekta annen hver gang å spille henholdsvis president og tetris, så det ble ikke noen av delene, fordi silje ville ikke ta parti og vi ville ikke gi oss; dessuten var simen deprimert fordi han ikke kom til å få besøk av en person vi ikke vet hvem er?

- om at jeg brukte en og en halv måned på å svare på en mail fra min mailvenn og kusine helene, noe som aldri værden har sett før, tross alt har jeg alltid vært den som svarer fortset, uavhengig av hvor mange sider mailen var på, har kanskje noe med at jeg ahr gått på media, og hun på allmenn, jeg har en mistanke om at arbeidsmengden kan være bittelittegranne større på allmenn enn på media, men ikke vet jeg; det tok i alle fall ca en og en halv måned, og jeg gremmes vel litt over meg selv, kanskje, er ikke helt sikker?

- om min flotte tøfler som ler ondt hvis man tråkker på dem, og at en eller annen hadde en falskekorkavspretter som lodde samme latter, og det var stilig, og jeg trodde faktisk at mine tøfler hadde slutta å le, kanskje batteriet hadde gått til helvete, men det hadde de ikke og jeg ble så glad da jeg fant det ut?

- om min første rekeskrelling, og den andre, og tredje, og fjerde, og så videre, og jeg skal aldri skrelle reker igjen, de er så jævlige og rosa og pepper-øyete, så jeg nekter, skal jeg spise reker igjen må jeg være veldig sulten, på grensen til desperat?

- om nyheter, hvor mange nyheter det enn er som er interressante, og som omhandler pensjonister som mislykkes i basehopp og dør av skadene, om den stakkars Al som har mistet hukommelsen men som nu har blitt identifisert og godt er det, om han syke engelske programlederen som kræsja i 460 km i timen og som nå etter bare fem uker skal skrives ut av sykehuset, er det mulig hvordan kan noen være så heldige, og at brann tapte den skjebnesvangre kampen mot rosenborg?

- eller om alt det andre som har skjedd siden sist, eller ikke? nei. jeg vet rett og slett ikke, jeg. men et muligens brukbart blogginlegg ble det visst. kanskje.

hvem puttet 'm'en i manchester?

det er overhode ingen grunn til å spørre engang. ikke egentlig. han heter morrissey, og ser for tiden omtrent sånn ut. gammel fyr, selv om gammel er et relativt uttrykk, og hvir jeg sier at han er gammel, må jeg si at pappa er gammel også. noe han er. definitivt. men ikke så veldig.

uansett. jeg tenkte jeg kunne blogge litt om denne geniale herremannen en stund, men all den tid jeg ikke vet hva jeg skal si, så lar jeg være. for å si det kort og enkelt og liketil: han er mitt nyeste opptilskue-objekt, med sin vegetarianisme, sitt sølibat og sine krasse kritikker av Bush, Blair, musikkindustrien, ja, stort sett alt du kan snuble over; er han, om ikke annet spesiell, og en spennende person. og man må jo bare elske en person som kritiserer alt mellom himmel og jord.

dessuten synger han veldig bra - veldig viktig poeng det der, uten synginga hadde jeg ikke visst om ham, ingen hadde det, og værden hadde vært en smule gråere. etter en hel dag med irish blood, english heart på hjernen, kunne jeg ikke annet enn å blogge litt, og i alle fall få uttrykket litt av opptilskue-heten jeg innehar mot morrissey. ikke at det spille noen rolle, egentlig.

"I don't consider myself to be political, even though to sing or to write are political acts, of sorts. The proof of your political thinking is usually in your conduct. I find myself opposing barbarism, that's all. People like Blair and Bush have proved that in order to succeed in politics you must be cruel and morally bankrupt. I see no difference between Blair or Bush and Saddam Hussein - all egotistical dictators. Perhaps the only difference is that Blair and Bush do it with a smile. Murder and smile .... as Shakespeare said. Good people do not succeed in politics - it's impossible."

slik kan man også si det. for slike ting sier han. i mellom å si at the cure er bæsj, at madonna er prostituert, at band aid er diabolsk og at å spise dyr er som å mishandle barn.

det spiller fortsatt ingen rolle, og jeg burde sove.

veier i villrede

selv om det egentlig ikke er veiene som er i villrede, så er de gunnen til min egen villrede. hvem var det som påstodde at det var mange veier på langestrand? etter en strabasiøs ferd sørover fra busstoppet sier jeg bare at det er overraskende hvor få kryss som må graves opp og sperres av før det er plent umulig å finne en så-nogen-lunde grei og kort vei til tid du skal. hvis du i det hele tatt kommer deg dit over hodet.

(og når det er helt umulig å holde rede på hvor det graves når, er jeg fortapt, og jeg kommer til å bli innestengt mellom utgravingene og sulte ihjel.)

tilfeldig forbipassert

jeg kommer vel for alltid til å se for meg uskyldige fordomsfulle forbipasserende som stirret rart av amunds utbrudd; jeg skal selge terje! skal du selge terje, hvorfor det, du har jo nesten akkurat kjøpt ham, jo. han har fått mageproblemer.

jeg lurer en smule på hva de tror. men hva forbipasserende tror betyr jo ingen ting, egentlig, tilfeldige forbipasserede er utrolig sjarmerende i sin tilfeldig-forbipassert-het. Egentlig tror jeg ikke de tenkte så mye over det, det er ikke alle som er like nyskjerrige som andre, jeg for min del hadde omkommet av å ikke vite - jeg er så nyskjerrig at halvparten kunne vært nok. jeg hadde nok lurt litt på hva den gutten som stod borte ved oppslagstavlene på maxi mente med å si han skulle selge terje fordi han hadde fått mageproblemer?

observering av tilfeldige forbipasserende er koselig, is!kakao er godt og tuba-mannen var på tv i går.

såpebobler, aliens, stillhet og lyskasting.

på lørdag var jeg på eventyr i mørket, og jeg er glad for at jeg aldri ser skrekkfilmer, for i så fall ville jeg vært litt mer freaked out enn jeg var. faktisk så var det veldig gøy.

etter at siri og eyestein dro fordi de var så trøtte - eystein hadde jo jobbet hele dagen, stakkars, han orket ikke engang spise de sju stykkene med pizza vi hadde spart til ham - blåste meg og linnt såpebobler ute i hagen. i mørket. er noen klar over hvor vanskelig det er å se såpebobler i mørket? ikke? greit, det er det faktisk. klin umulig. rett og slett.

men så var det ikke helt mørkt, så vi så dem alikevel. andre ting vi så, var lyset. det hørtes drastisk ut, og det var ikke DET lyset, det var bare lyset. en lyskaster som kasta lys fram og tilbake. langt avgårde. fram og tilbake. i ti tida på kvelden. i det dødsstille og mørke og sovende helgeroa. fram og tilbake. ville du blitt nyskjærrig? selvFØLGELIG ville du det. du ville trosset alle farer og gått ut i natten for å finne opphavet til denne merkelig lyskastingen.

siden meg og linnte er så barkse og modige; og siden vi ikke hadde noe bedre å gjøre enn å se på baby-nemoene, svenskene, den baklengssvømmende fiske og stygg-fisken med utstående øyne; gikk vi for å finne ut hvor lyset kom fra. Enkelt. Så vi gikk. Vi gikk ut i natten, vandret gjennom stillheten - helgeroa by night - på jakt etter lyskastingen. og vi nærmet oss stadig.

hvem eide lyskastingen? hvorfor ble det kastet? og hvor var kasteren og eventuelle kastere? dette var spørsmål vi stadig stile hverandre og oss selv imens vi gikk igjennom en høst-forlatt campingplass, og vi visste at vi var mye nærmere da, og at vi kanskje hadde sjangs til å finne opphavet til lyset. som fortsatt kastet fram og tilbake på himmelen.

vi hadde mange teorier, i alle fall. men selv om min teori om at det plutselig var bygget et fengsel nede ved havna - og at lyskasteren lyste for å passe på fangene, og oppdage dem om de forsøkte å rømme - uten at noen merket det, var fantasifull og kreativ, trodde vi ikke helt på den, og den viste seg og sannsynligvis bare være løgn. for vi så ikke noe fengsel. og et fengsel burde man ha sett.
en annen teori var at det var en konsert over på andre sida av fjorden, i langesund, og denne teorien er ennå ikke blitt motbevist, men den er kjedelig, så vi gadd ikke bry oss så mye om den.

vår aller første tanke var at det var en fest, men den trykkende stillheten - det var ikke en jævla lyd - tok fort rotta på den teorien; hvis ikke det var en fest for døvstumme og mimere.
det kunne ha vært en stor leteaksjon, men hvem som driver en selvhøytidelig leiteaksjon setter en lyskaster til å lyse fram og tiblake på himmelen for så bare å stoppe den?

for det gjorde de nemlig. hvem det nå enn var. da vi var kommet så nærme at lyset var blitt uklart - det vil si midt på den forlatte campingplassen - oppdaget vi plutselig at lyset var stoppet, og nå bare lyste i en retning. hele tiden.

vi gikk så langt at vi kom til en jævlig mørk skog, og siden vi ikke hadde med oss våpen og nattbriller, og lyset nesten var umulig å se; bestemte vi oss for å gi opp, og gå tilbake.

på tilbakeveien dukket teorien om romvesner opp. Enten vi akkurat så vidt hadde reddet oss selv fra å bli bortført av dem, eller vi hadde blitt bortført, vi bare hadde ikke merket det for de slettet hukommelsen vår; det var en fin teori.

og jeg vet fortsatt ikke vha lyset var, og jeg skulle ønske vi faktisk HADDE tatt med oss våpnene og nattbrillene.

(se, der ble det en forferdelig lang blogg igjen. men jeg fikk i alle fall blogga, har har)

jo eldre man blir, jo klokere blir man.

jeg har aldri vært redd for tannleger. alvorlig talt, snille mennesker, dessuten er tennene mine - om enn små - veldig fine, og jeg har aldri hatt hull, og hele den der. null hull. jeg har aldri egentlig hatt noen grunn til å være redd for tannlegen, litt nervøs kanskje, kanskje jeg har hull denne gangen, kanskje, kanskje, men det skjer aldri.
plutselig føler jeg meg tilbøyelig til å være litt mer nervøs overfor tannleger, og grunnen er de to jævla visdomstennene som står så jævlig skjeivt at de må fjernes. så; tata! jeg er herved nervøs og gruer meg til å gå til tannlege. jess. så jo eldre vi blir, jo flere visdomstenner får man, jo flere visdomstenner må man trekke, jo mer frykter man tannlegen. logisk.

dette er dessuten første gang jeg har blogga på kjempelenge, kanskje ikke fordi det ikke skjer noe, men nettopp derfor, fordi det faktisk skjer ting, men jeg har ikke noe å skrive om likevel, jeg er, ah, lite inspirerad.
en ting er det, da. jeg lurer på hvordan jeg blir når jeg blir gammel. jeg blir nok hun rare døve og halvblinde dama nedi oppgangen som går ut midt på natta og ikke finner veien inn i leiligheten sin igjen, for så å vandre rundt med rullatoren sin og dunke borti alle dører som er bortover gangen, helt fortapt.

jada. host host. visste noen at de nye ifaene ikke smaker så godt som de på boks? linnte, hvis du leser dette, for all del, ikke kjøp stor-sukkerfri-på-pose!ifa. den er mindre god. i alle fall er det min helt objektive mening, og jeg har selvfølgelig rett. først lager de nye stygg!bokser og så lager de ekle-sukkerfri-pose!ifaer. hvor skal dette ende?
dessuten ahr jeg glemt hva mannens mellomnavn var. var det frank? nei, det tror jeg ikke det var, var det kanskje... ferdinand? ikke relevant. wikipedia, og også bak på teit-sukkerfri-ifa!posen: Fridtjof. eller som de sa på wikipedia: Frithiof. det har vi det. hvem har rett, wikipedia eller nidar? av de to er det bare wikipedia som ikke driver med barnearbeid, så jeg tror jeg skal tro på dem.

se nu hvordan det går når jeg blogger, det begynner med noe enkelt, så blir det bare tull. host. jeg får ta en stor-sukkerfri-fra-pose!ifa og være glad, jeg.

det er vel en korps-greie det, da.

i går kom jeg - etter en lang og ørkesløs og kjedelig uten musikk overhodet, på omtrent to timer, men det var nok mer fordi ingen bryr seg, i tillegg til mat og krimasekonkurranse med nylig bekjente musikere, biltur - hjem fra det gudforlatte -- eller selve inkarnasjonen av ikke gudsforlatt, i og med at stedet huser en veldig religiøs videregående skole hvor en av russeknutene (funnet i en russeavis under en kjøkkenbenk, så ikke spør) å tenne på en satanist og hvor kun få av de såkalte uinteressante knutene hadde noe som helst å gjøre med alkohol what so ever; ikke at dette var relevant for noe, men det trengte å sies, og nå har jeg glemt hva jeg snakket om -- stedet kvitsund... eller kvitseid.
de lærde strides om hva som egentlig var kvitsund og hva som var kvitseid, men jeg er ikke så sikker, ingen er egentlig helt sikre, kanskje bare de som bor der, men av dem flytter de fornuftige til en hybel i skien og blir aldri sett igjen, godt for dem, så det spiller aldeles ingen rolle. det vesentlige var at jeg var der. og mange andre var der. og at det var så mye mye mye (her burde jeg brukt store bokstaver, men jeg har sluttet med å bruke store bokstaver, hvis jeg fortsetter komemr norsk-karakterene til å merke det) bedre enn å være her jeg er nå. som er i larvik. foran pcen (tydeligvis) imens jeg prøver å ikke irritere meg over ei gress-helvetes-hoppe som sitter utafor og lager et jævla bråk. jeg er tydeligvis blitt overfølgsom til bråk.

men nå datt jeg ut, og som en nyklekket fugleunge som har falt ut av reiret sitt hundre meter over bakken, i et svært eiketre, fordi den desverre ikke kunne fly helt enda, nei, kanskje vi skulle ha ventet til naturen var ferdig med sitt, lurt, har jeg falt ut av hva jeg snakket om og, skal prøve å klatre opp igjen og fly denne gangen. da er det flaks at jeg er en blanding av en kolibri og en panda og en solid fløytespiller med dårlig holdning men med god klang.

for her har vi det. torill, og alle de andre, har vært i kvitsund, telemark, noreg; for å spille. spille til hjernen renner ut av ørene og øyene og alle andre hull man har i hodet, som ikke nødvendigvis går helt opp til hjernen, for hvis hjernen vil renne ut, finner den veien uansett, tro meg, ikke prøv. og nå snakker jeg om musikk, selvfølgelig, det var en latterlig ting å si som ikke spilte noen rolle i det hele tatt, det gjør ingen ting, og universet vil gå videre uten å legge merke til det.

jeg veit at jeg ikke har blogget på lenge men min kjære linnte påsto at hun sjekket bloggen min hver dag (bør dette skremme meg en smule? harr harr harr jeg har en psykotisk forfølger harr harr unnskyld jeg mente det ikke men gøy er det) så jeg bør helst skrive noe så hun får ha noe å gjøre. uansett tilbake til hva det enn var jeg skreiv om, jeg er forferdelig borte i dag, og hører på morrissey som er en genial mann, og svaret på gresshoppe-problemet var en enkel handling som bestod i å lukke døra. takk hjerne for at du rant ut - for jeg får vel nevne at det ikke var jeg som lukket døra. bloggerpuntumcom har antatt et forferdelig sakte tempo, jeg vil kalle det på musikerspråket largo... både pesante og largo. noe som kan oversettes som jævlig treigt og tungt, for alle dere som ikke har peiling og synes at jeg virker forferdelig dum akkurat nå. det er vel en korps-greie det, da.

faktum er at jeg savner kvitsund. på kvitsund, i en hel uke fra søndag til søndag, var det femti musikere som meg, i tillegg til de hundre som var nesten som meg, bare adskillig mindre, mer plagsomme og barnslige på en teit måte (i morsetning til oss femti). dessuten var det en del andre der, slik som dusjhettemannen som solgte oss is og vasket opp etter at vi hadde spist all den genialt gode maten, der var lederne som skulle passe på at vi la oss til en fornuftig tid som fornuftige mennesker, og som til tider klarte å overse persone rsom gjemte seg i skapene med gameboy selv om de lukket opp døra til tidligere nevnte skap. der var også diverse lærere, trombone-mannen med værdens mest geniale etternavn, som fant ut at vårt nylige oppdagde hageredskap (den lignet en gaffel, vi er stadig i tvil om hva det var) var stemt i blant annet A (noe som tilsier at vi kunne stemt et symfoniorkester etter den), den festligste fløytespillende manneperson jeg har møtt (og jeg går nu utifra at manneformede fløytespiller er enten stygge og kjedelige og overmåte sløve og synger høyt imens de dirigerer; eller homo, og jeg tror jeg veit hvilken av de typene jeg fortrekker å omgåes, takk, selv om det finnes grenser -- og selvfølgelig er jeg bare teit nå, og det finnes andre typer fløyte-manne-mennesker, men jeg prøver bare å være morsom harr harr) den andre festlige fløytespilleren som var en dame og like spesiell og som hver dag kommenterte at det i alle fall ikke var kaldt, her, nei takk og pris, og så tok av seg skoene og sa, nå skal vi ta noen daglige øvelser, jippi, reis dere opp, dere sitter så mye når dere spiller i korps, at dere har ikke vodt av å stå litt, sier de.

og sist men ikke minst - eller faktisk det kan godt hende det er minst, i allefall så vidt jeg vet, i alle fall i høyde, og han var den tynneste av de to korpsdirigente som var på stedet men det skulle jo ikke så mye til, han andre hadde værdens mest massive legger, de var som, vel vegger, eller vedkubber det passer bedre å si vedkubber om bein, uansett, massive av muskler eller noe - har vi vår kjære korpsdirigent som i mitt vokabular bare går under navet mister maestro som er en æresbevisning i den grad han er den beste dirigenten jeg noen gang har hatt. den mannen er så full av energi at halvparter er nok, dessuten snakker han bergensk og har så mye rart for seg at det ikke er mulig å mislike ham, og i tillegg er denne mannen med uuttømmelig energi og engasjemang og humor en proff og veldig flink dirigent som har vært proff-musiker/dirgent i nesten 35 år, og det er så stilig. det er så deprimerende å komme tilbake til odd terje, som må være den kjedleigste dirigent som finnes, og som i motsetning til mister meastro som tar en liten riverdance-forestilling for å illustrere hvordan han vil ha musikken spilt, eller bare for å underholde, hopepr og spretter rundt som en unge; når det gjlder odd terje er det bare dobbelthakenes dobbelthaker som spretter rundt.

linnte er du klar over hvilket monster du har skapt, du ber meg blogge, jeg skriver om det jeg vil, som er forrige uke, blogginga bare varer og rekker og blir forferdelig lang, jeg begynner å snakke om mr. maestro, jeg er fortapt, jeg føler meg skikkelig sær; hvis jeg ikke hadde vært meg og hadde lest dette og skulle gitt megselv som ikke var meg, et råd, hadde jeg sagt at jeg skulle gifta meg med fyren, og det hadde jo vært en morsom kommentar som hadde passet utmerket til denne situasjonen, for jeg virkelig beundrer den mannen, så en måte som har mye å gjøre med at man trenger humor, engasjement og morsomme ansiktsutrykk for å bli inspirert til å spille åtte timer i åtte dager i en august-måned som er normalt varm og tørr og nydelig akkurat slik sommeren skal være med varm asfalt og tørt grass. nå begynenr denne blog-posten å ta abnormale proporsjoner (jeg er ikke sikker på om jeg engang kan stave proporsjoner. eller abnormale.) så jeg skal avslutte.

avslutte med å si at jeg skulle ønske og det veldig høyt at jeg var tilbake, og at jeg akkurat nå satt i en stol foran det store skumle maleriet av jesus som skremte kattunger på simen (ett festlig utrykk jeg må bruke oftere), og lyttet til kine synge med sine fantastisek stemme, som hun faktisk har fått uten hjelp av sanglærer overhodet og det gjør meg misunnelig; og martin som er så forferdelig flink til å spille piano, eller som han akller det, jeg kan bare akkorder og så spiller jeg noe tull, som vi sier, vi kan ikke, vi er bare velidg flinke til å late som, det er så greit å late som, sikker på det, ja, ganske; og at jeg prøver å holde en konversasjon med guro som ennå ikke har fått tilbake stemmen sin, og ler litt i mitt stille sinn av linnte som klager nok engang på at stemmen hennes sprekker og at hun ikke har sangstemme i det hele tatt, som om det egentlig gjør noe overhodet.

og angel of music blir spilt som ingen egentlig kan, alle bare nynner den og det høres forferdelig ut, og vi hhar tenkt til å hodle oss oppe så lenge som mulig for å late som om vi har sovet i åtte timer dagen etter, selv om vi overhodet ikke har det. hvordan kan jeg lengte dit?

det er vel en sånn korps-greie det, da.

Kloke ord.

"Trying your best to do something is by itself a talent."

Sjokolade til folket.

Jeg elsker forskere som forsker på nyttige ting.

Chocolate boosts brain power - study
30 May 2006

Chocolate lovers rejoice. A new study hints that eating milk chocolate may boost brain function.

"Chocolate contains many substances that act as stimulants, such as theobromine, phenethylamine and caffeine," said Dr Bryan Raudenbush from Wheeling Jesuit University in West Virginia.

"These substances by themselves have previously been found to increase alertness and attention, and what we have found is that by consuming chocolate you can get the stimulating effects, which then lead to increased mental performance."

To study the effects of various chocolate types on brain power, Raudenbush and colleagues had a group of volunteers consume, on four separate occasions, 85 grams of milk chocolate, 85 grams of dark chocolate, 85 grams of carob and nothing (the control condition).

After a 15-minute digestive period, participants completed a variety of computer-based neuropsychological tests designed to assess cognitive performance including memory, attention span, reaction time and problem solving.

"Composite scores for verbal and visual memory were significantly higher for milk chocolate than the other conditions," Raudenbush said.

And consumption of milk and dark chocolate was associated with improved impulse control and reaction time.

Previous research has shown some nutrients in food aid in glucose release and increased blood flow, which may augment cognitive performance.

The findings, said Raudenbush, "provide support for nutrient release via chocolate consumption to enhance cognitive performance".


se? Gjett om Torill skal spsie mye sjokolade før eksamen.

Ikke været igjen?

Det blir nok en ny post om været, selv om jeg ikke har tenkt til å skrive om været i det hele tatt. Men det kommer jeg til å gjøre, for nok en gang ahr torill observert været. Både med tak og uten tak. Og jeg har kommet fram til at været i Norge er like ustabilt som en emo tenåring. Været skifter plutselig fra bare pene sitte-ute-ålese-avisen-uten-å-tenke-på-at-eksamen-er-om-kun-få-dager, til værste tordenværet siden i fjord sommer. Første tordenværet siden i fjord sommer, mener jeg. Og plutselig er det bra vær igjen. Det skifter fortere enn man rekker å slå opp paraplyen (en liten overdrivelse, men vi skjønner alle poenget).

Mend et var ikke det som var mitt poeng i dag. Egentlig har jeg intet å skrive om overhode, bortsett fra min avbrutte avislesing.

Bare at jeg ahr vært på kino i helgen og sett det nye vidunderet fra marvel - X-menn(og kvinner) 3: det siste forsvar - og jeg kan bare si at jeg elsekr å se sånne bråkete og actionfylte filmer med deilig musikk på kino. Jepp. Dessuten er jeg en nerd, og nerder ser sånne filmer. Og sikler etter skuespillerne. Hm. Kanskje fjortiser som gjør det. Jaja.

regn regn, øsende regn, pøsende regn

Det er egentlig litt koselig med regn. Hvis man slipper å gå ut, hvis man ikke venter på bussen, og hvis man har muligheter for å finne seg et krypinn hvor det er tørt, varmt og tørre klær. Med alle disse momentene på plass og på riktig sted, kan din regnværsdag bli en god dag, alt tatt i betraktning.

Men noen ganger får man litt aha!-opplevelser. Hvorfor gjør jeg dette? tenker vi, og gjør det like forbannet.
Noen ganger når hun løper på en fotballbane, med kald søle helt opp til knærne tenker Silje Hvorfor gjør jeg dette her?
Noen ganger når hun marjserer rundt i byen, med våt uniform og frosne fingre tenker Torill Hvorfor gjør jeg dette her?
Men ingen av oss gir opp, enten fordi vi er selvplagere, eller fordi vi har en sær formening om hva som er gøy. Vi gjør det like forbannet.

Regn får en til å bli litt for filosofisk og kalkulerende, og det gir en for mye perspektiv på ting, noe som er slitsomt å tenke i lengden.

Regnvær er en fin situasjon å sitte inne og fyre i ovnen. Alle hus burde ha ovn. Eller peis. Eller kamin - som er et nydelig ord som sikkert ingen andre enn bestemor bruker lenger. Kamin. Det høres ut som et krydder.

Torill fyrer i ovnen. Så kanskje det blir litt varmt her. Torills etter stolen foran peisen og blir varm.

Da sa den tapre siste mohikaner --

-- VILLE VESTEN ER IKKE SOM FØØØØR!

Torill skal skrive en artikkel på minimum 600 ord. På en dag. På noen økter. Burde ikke være noe problem, bortsett fra at DET ER DET. Det hadde ikke vært noe problem å skrive bare tull, jeg kunne godt skriv 3000 ord, hvis det bare var tull, det er i hodet mitt, alt jeg vil skrive. Jeg har en historie i hodet mitt som jeg vil skrive, når jeg må skrive den stygge artikkelen.

Uansett. Dessuten har alle kommet lengre enn meg. Huff. Og det er naturfagprøve i morra, og jeg har ikke tid til å øve på den (av ymse årsaker jeg ikke får lov til å si noe om, og det er ikke bare fordi det er så SÆRT at det er ikke måte på...) men det er egentlig verdt det, på en måte, det er ikke noe de fleste er med på, ikke at det spiller noen rolle, og det er ikke stort, men det er stort for det. Uansett. Det er ingen som kommer til å få vite det uansett. Tror jeg. Eller. Jah. Uansett (5 gangen jeg skrive ruansett (6.) bare i et avsnitt... jeg er håpløs, og jeg gjemmer meg bak bøker og forskjellige sko og gramatiske feil, og angst, for en grusom bruk av parenteser).

Torill skal skrive. Nu. Akkurat nu.

Ingen johafser

I dag hadde jeg tenkt til å legge ut om johafsene, etter forslag fra Cornelia (det føles så sært å kalle henne Cornelia, men jeg får vel bli vant til det hvis jeg skal skrive her) for jeg påstodde at jeg ikke har noe å skrive om. Det har jeg ikke heller, men en studie i Johafsene som art ville tatt lang tid, i og med at forskningen ikke har kommet så langt på det punktet. Dessuten har vi ennu ikke matet Johafsene i år, og vi er ikke sikre på at de har våknet fra vinterdvalen helt ennu. Men snart blir det lunsj på frambanen som før. Når alle fugler små de er kommer hjem fra USA og sånt.

Så Torill har heller lagt ut sin koselige tegning. Jeg syntes damen i kles-bladet så så fæl ut i ansiktet - overlegen og hoven var hun, og slik kan vi ikke ha det - men solbrillene var så festlige, at jeg måtte tegne henne. Forandret ansiktet, og alt er bra.

Jeg veit at jeg skal male, det tar tid med meg, jeg burde begå rituelt selvmord for å gjennopprette min ære, men det er desverre ikke planen, og jeg får gjenopprette min ære på andre måter.

I dag har det vært den nydeligste dagen på lenge, og isspising i Stavern. Og Turid uten tak. Ah. Jeg tror sommeren er rett rundt hjørnet, om ikke den har kastet seg over oss med skarpe tenner, men det vel litt tidlig ennu.
Og lykke i det fine været, og alt var bare helt bra. En smule dårlig samvittighet, men ellers helt bra. Ha ha ha.

Det værste var at ikke teite Erik slaktet bildene med en gang. Hm. Han har det med å gjøre det. På stort sett det meste.

OG! Jeg fikset linkene dine, kjære Cornelia-eller-hva-du-enn-vil-jeg-skal-kalle-deg. Til lykke. Hva skulle du gjort uten meg, hm?

Åh nei.

Andrea har nok en gang fått meg til å melde meg på noe sært som jeg egentlig ikke hadde planlagt å ha noe med i det hele tatt.

Ok. Blog. Jeg kommer ikke til å finne på noe fornuftig å skrive her, så det gjør jo ikke noe i det hele tatt.

For det har jeg funnet ut før.

"Baj baj," sier Torill og går hjem.