det er vel en korps-greie det, da.

i går kom jeg - etter en lang og ørkesløs og kjedelig uten musikk overhodet, på omtrent to timer, men det var nok mer fordi ingen bryr seg, i tillegg til mat og krimasekonkurranse med nylig bekjente musikere, biltur - hjem fra det gudforlatte -- eller selve inkarnasjonen av ikke gudsforlatt, i og med at stedet huser en veldig religiøs videregående skole hvor en av russeknutene (funnet i en russeavis under en kjøkkenbenk, så ikke spør) å tenne på en satanist og hvor kun få av de såkalte uinteressante knutene hadde noe som helst å gjøre med alkohol what so ever; ikke at dette var relevant for noe, men det trengte å sies, og nå har jeg glemt hva jeg snakket om -- stedet kvitsund... eller kvitseid.
de lærde strides om hva som egentlig var kvitsund og hva som var kvitseid, men jeg er ikke så sikker, ingen er egentlig helt sikre, kanskje bare de som bor der, men av dem flytter de fornuftige til en hybel i skien og blir aldri sett igjen, godt for dem, så det spiller aldeles ingen rolle. det vesentlige var at jeg var der. og mange andre var der. og at det var så mye mye mye (her burde jeg brukt store bokstaver, men jeg har sluttet med å bruke store bokstaver, hvis jeg fortsetter komemr norsk-karakterene til å merke det) bedre enn å være her jeg er nå. som er i larvik. foran pcen (tydeligvis) imens jeg prøver å ikke irritere meg over ei gress-helvetes-hoppe som sitter utafor og lager et jævla bråk. jeg er tydeligvis blitt overfølgsom til bråk.

men nå datt jeg ut, og som en nyklekket fugleunge som har falt ut av reiret sitt hundre meter over bakken, i et svært eiketre, fordi den desverre ikke kunne fly helt enda, nei, kanskje vi skulle ha ventet til naturen var ferdig med sitt, lurt, har jeg falt ut av hva jeg snakket om og, skal prøve å klatre opp igjen og fly denne gangen. da er det flaks at jeg er en blanding av en kolibri og en panda og en solid fløytespiller med dårlig holdning men med god klang.

for her har vi det. torill, og alle de andre, har vært i kvitsund, telemark, noreg; for å spille. spille til hjernen renner ut av ørene og øyene og alle andre hull man har i hodet, som ikke nødvendigvis går helt opp til hjernen, for hvis hjernen vil renne ut, finner den veien uansett, tro meg, ikke prøv. og nå snakker jeg om musikk, selvfølgelig, det var en latterlig ting å si som ikke spilte noen rolle i det hele tatt, det gjør ingen ting, og universet vil gå videre uten å legge merke til det.

jeg veit at jeg ikke har blogget på lenge men min kjære linnte påsto at hun sjekket bloggen min hver dag (bør dette skremme meg en smule? harr harr harr jeg har en psykotisk forfølger harr harr unnskyld jeg mente det ikke men gøy er det) så jeg bør helst skrive noe så hun får ha noe å gjøre. uansett tilbake til hva det enn var jeg skreiv om, jeg er forferdelig borte i dag, og hører på morrissey som er en genial mann, og svaret på gresshoppe-problemet var en enkel handling som bestod i å lukke døra. takk hjerne for at du rant ut - for jeg får vel nevne at det ikke var jeg som lukket døra. bloggerpuntumcom har antatt et forferdelig sakte tempo, jeg vil kalle det på musikerspråket largo... både pesante og largo. noe som kan oversettes som jævlig treigt og tungt, for alle dere som ikke har peiling og synes at jeg virker forferdelig dum akkurat nå. det er vel en korps-greie det, da.

faktum er at jeg savner kvitsund. på kvitsund, i en hel uke fra søndag til søndag, var det femti musikere som meg, i tillegg til de hundre som var nesten som meg, bare adskillig mindre, mer plagsomme og barnslige på en teit måte (i morsetning til oss femti). dessuten var det en del andre der, slik som dusjhettemannen som solgte oss is og vasket opp etter at vi hadde spist all den genialt gode maten, der var lederne som skulle passe på at vi la oss til en fornuftig tid som fornuftige mennesker, og som til tider klarte å overse persone rsom gjemte seg i skapene med gameboy selv om de lukket opp døra til tidligere nevnte skap. der var også diverse lærere, trombone-mannen med værdens mest geniale etternavn, som fant ut at vårt nylige oppdagde hageredskap (den lignet en gaffel, vi er stadig i tvil om hva det var) var stemt i blant annet A (noe som tilsier at vi kunne stemt et symfoniorkester etter den), den festligste fløytespillende manneperson jeg har møtt (og jeg går nu utifra at manneformede fløytespiller er enten stygge og kjedelige og overmåte sløve og synger høyt imens de dirigerer; eller homo, og jeg tror jeg veit hvilken av de typene jeg fortrekker å omgåes, takk, selv om det finnes grenser -- og selvfølgelig er jeg bare teit nå, og det finnes andre typer fløyte-manne-mennesker, men jeg prøver bare å være morsom harr harr) den andre festlige fløytespilleren som var en dame og like spesiell og som hver dag kommenterte at det i alle fall ikke var kaldt, her, nei takk og pris, og så tok av seg skoene og sa, nå skal vi ta noen daglige øvelser, jippi, reis dere opp, dere sitter så mye når dere spiller i korps, at dere har ikke vodt av å stå litt, sier de.

og sist men ikke minst - eller faktisk det kan godt hende det er minst, i allefall så vidt jeg vet, i alle fall i høyde, og han var den tynneste av de to korpsdirigente som var på stedet men det skulle jo ikke så mye til, han andre hadde værdens mest massive legger, de var som, vel vegger, eller vedkubber det passer bedre å si vedkubber om bein, uansett, massive av muskler eller noe - har vi vår kjære korpsdirigent som i mitt vokabular bare går under navet mister maestro som er en æresbevisning i den grad han er den beste dirigenten jeg noen gang har hatt. den mannen er så full av energi at halvparter er nok, dessuten snakker han bergensk og har så mye rart for seg at det ikke er mulig å mislike ham, og i tillegg er denne mannen med uuttømmelig energi og engasjemang og humor en proff og veldig flink dirigent som har vært proff-musiker/dirgent i nesten 35 år, og det er så stilig. det er så deprimerende å komme tilbake til odd terje, som må være den kjedleigste dirigent som finnes, og som i motsetning til mister meastro som tar en liten riverdance-forestilling for å illustrere hvordan han vil ha musikken spilt, eller bare for å underholde, hopepr og spretter rundt som en unge; når det gjlder odd terje er det bare dobbelthakenes dobbelthaker som spretter rundt.

linnte er du klar over hvilket monster du har skapt, du ber meg blogge, jeg skriver om det jeg vil, som er forrige uke, blogginga bare varer og rekker og blir forferdelig lang, jeg begynner å snakke om mr. maestro, jeg er fortapt, jeg føler meg skikkelig sær; hvis jeg ikke hadde vært meg og hadde lest dette og skulle gitt megselv som ikke var meg, et råd, hadde jeg sagt at jeg skulle gifta meg med fyren, og det hadde jo vært en morsom kommentar som hadde passet utmerket til denne situasjonen, for jeg virkelig beundrer den mannen, så en måte som har mye å gjøre med at man trenger humor, engasjement og morsomme ansiktsutrykk for å bli inspirert til å spille åtte timer i åtte dager i en august-måned som er normalt varm og tørr og nydelig akkurat slik sommeren skal være med varm asfalt og tørt grass. nå begynenr denne blog-posten å ta abnormale proporsjoner (jeg er ikke sikker på om jeg engang kan stave proporsjoner. eller abnormale.) så jeg skal avslutte.

avslutte med å si at jeg skulle ønske og det veldig høyt at jeg var tilbake, og at jeg akkurat nå satt i en stol foran det store skumle maleriet av jesus som skremte kattunger på simen (ett festlig utrykk jeg må bruke oftere), og lyttet til kine synge med sine fantastisek stemme, som hun faktisk har fått uten hjelp av sanglærer overhodet og det gjør meg misunnelig; og martin som er så forferdelig flink til å spille piano, eller som han akller det, jeg kan bare akkorder og så spiller jeg noe tull, som vi sier, vi kan ikke, vi er bare velidg flinke til å late som, det er så greit å late som, sikker på det, ja, ganske; og at jeg prøver å holde en konversasjon med guro som ennå ikke har fått tilbake stemmen sin, og ler litt i mitt stille sinn av linnte som klager nok engang på at stemmen hennes sprekker og at hun ikke har sangstemme i det hele tatt, som om det egentlig gjør noe overhodet.

og angel of music blir spilt som ingen egentlig kan, alle bare nynner den og det høres forferdelig ut, og vi hhar tenkt til å hodle oss oppe så lenge som mulig for å late som om vi har sovet i åtte timer dagen etter, selv om vi overhodet ikke har det. hvordan kan jeg lengte dit?

det er vel en sånn korps-greie det, da.