3 sannheter om livet

jeg vi påstå at intet tastatur er fullverdig uten at noe rennende søtt noe har blitt sølt på det.

og hva er vel leksegjøring uten distraksjoner i form av vasking av tastatur og skrivebord?

jeg lurer dessuten på hvor lenge en mobil som har svømt i sjokolademelk vil fortsette å holde det gående.


spør meg hvorfor jeg er emo og skriver to poster på en dag, men ikke spør hvordan det går med særemnet.

en hel uke -

- uten spilling; det er tross alt snart jul! torill har planlagt å ikke røre et instrument før søndag. særlig. at det går. jeg får finne på noe julete å gjøre.

solist: synger o, helga natt og kommer stadig for seint inn.
dirigent: oi, du skal puste her, og begynne på firer'ns og, ikke på firer'n.
solist: ok. synger feil igjen.
dirigent: nei nei. du skal begynne der. jeg puster tilogmed for deg. tenkepause jeg lever og ånder for deg! klapper solist på hodet
solist: ja, de pleier det.

men uansett, for ikke å henge seg opp i hva dirigenter sier eller gjør (selv om det kunne blitt en langt bloggpost, ikke sant linnte?) selv om det er underholdende. og noen av værdens mest geniale mennesker er dirigenter, og veldig mange av værdens mest ugeniale og plagsomme (kanskje u-stilige er ordet? ufikse kanskje? (skal ikke si dobbelthakede, men sier det fordet)) mennesker er også dirigenter, jeg vet ikke hvordan de får det til.

dessuten er jeg i sjokktilstand, julen er en tid for mirakler tross alt, men at det skulle gå så langt? i tillegg til at min ukulturelle onkel har vært på to konserter på to kun to uker; så fikk jeg mine skikkelig hyper-kulturelle formgivningsfag-venner (som tror jeg later som jeg spilelr bare for å ditche dem) til å komme på julekonsert. utrolig. fikk dem til og med til å hjelpe til å rydde etterpå. jeg er laget av fantastisk.

simen sin storebror (som bor midt i bibelbeltet på sørlandet, og heter nickolai, men jeg aner ikke hvordan det skrives) : simen, hvordan er det du har beltet ditt?
simen: eh, litt på skjeive..?
simen sin bror: ... ok, det var da ikke noe nytt...

blir aldri lei av dårlige vitser.

ah. værden. fikk forresten pepperkake på pinne. silje har lage pepperkaker tre ganger allerede, jeg har ikke fått laget det ennå. få dager igjen til jul. snart over. digg.

dessuten har vi ikke drept atmosfæren helt ennå, fordi det er kaldt. beinkaldt. ikke noe drivhuseffekt her nei. men kanskje neste år?

uten tittel

en gang i blant - faktisk ikke bare en gang i blant, egentlig veldig ofte - finner jeg ting å blogge om. småting som underholder, irriterer eller dreper meg sakte innvendig i sin overveldende tragisk og/eller patetisk-het. så i dag, søndag, og kun få dager igjen til jul tenkte jeg at jeg skulle, ah, vri opp hjernen, ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, det er desverre umulig, men nesten. og finne noe å blogge om. dere påstår at dere leser bloggen min, så, nu kan dere få bevist det.

først og fremst - for et rart utrykk. først og fremst? jaja. først og forrest; det er desember blitt. tro det eller ei, jeg er i alle fall i sjokktilstand for 3dje dag på rad. det er desember. julestemninga er langt fra her (eller ønsket), og mangel på julekalender er utrolig nok ikke et irritasjonsmoment i det hele tatt. jeg sakl tenke på å kjøpe en billig kalender sånn rundt 20nde. kanskje. jeg er ikke sikker på om jeg orker å tenke på jula før det. ikke før særemne. stakkars kenneth sa at han kom til å henge seg i juleferien pga. nevnte skoleoppgave - formgivning får nemlig lov å bli ferdige etter jul de, er ikke sikker på om jeg misunner dem, kanskje litt - så meg og silje bestemte oss får å sjekke en gang i blandt om han fortsatt lever.

og nå til noe helt annet. se for deg et ekorn. et harmløst lite kryp. søtt med sånn stilig hale. og så skal jeg fortelle deg at 8% av alle ekorn blir spist av andre ekorn. greit, jeg finner søndager perfekte dager å være morbid på... unnskyld. hvis jeg nå har ødelagt ditt syn på ekorn og værden generelt, forlat bloggen. det blir nok ikke værre, men likevel. det heter forresten parafili når man fantaserer om å bli kokt og spist. hm. vitenskapen. de har navn på alt, og det gjør værden så mye enklere.

apropos enklere... nei. glem det.

i dag våknet jeg heldigvis ikke klokka fire. men klokka seks. og hva gjør man når man våkner klokka seks om morgenen en søndag og ikke får sove. åja. man ser på superman returns. hm. filmen var egetnlig stort sett helt ok, bortsett fra det brilliante geniet som er... uh. lex luthor. spilt av kevin spacey. og det faktum at uansett hva som skjer skjønner ikke folk at clark kent er superman. mennesker er så jævla tragiske. men, for å sitere en, ah, utenojordisk livsform i form (ha ha) av chistoffer eccleston (hvem har hørt om han? ingen? jeg har. england har.) at hva ville du gjort hvis du hadde sett en blå boks dukke opp midt på en åpen plass? gå rett forbi den, selvfølgelig. og selv om ikke supermann er en blå boks, eller heller ikke er noe vi bare ville gått rett forbi uten å bry de små hodene våres om, så er det jo en sammenheng. på en måte.

nok en gang har jeg blogga om teite ting. jaja. kanskje jeg burde ta det som et tegn.

tenk å ikke kunne føle? tenk å måtte svare på "hvordan føler du deg?" med "jeg gjør ikke det".

ok. tid for å, ah, finne på noe bedre.