fire venner i en treseter

nok en gang var vi alle igjen, lee var hjemme fra oslo, hun er visst hjemme hver helg - og hjemme er nå sandefjord ikke langestrand, litt kjipt, ikke at jeg har tid til å besøke henne alikevel, jeg er jo litt opptatt så de mobber meg; jeg skal spille, jah, særlig at du skal spille, mm du bare prøver å dumpe oss, men jeg skal spille, jo. det kunne vel ikke være lenger fra sannheten.

så slik var det. vi skulle se moulin rouge, den røde mølle; spør ikke meg hvordan det skrives, det vet jeg ikke, fordi simen ikke hadde sett den. vi andre hadde, og hadde de ikke sagt helt på begynnelsen at damen kom til å dø, hadde vi nok ødelagt alt for stakkars simen. som vi allerede syntes sånn halvveis synd på selv om vi ikke egentlig trengte det påstodde han, men vi syntes synd på ham for det, han skulle jo egentlig andre steder... men livet og alt, simen måtte henge med oss isteden. jeg sa ett eller annet om det, og mamma spurte, har han ingen venner han da, siden han må passe på dere? jo han har vel venner, men det finnes uheldige omstendigheter, mener torill.

så, samtidig som mange syke nesten-russer kkler seg ut som suspekte saker og drikker i kulda utenfor Calle - ser vi på den røde mølle, synger for full hals, diskuterer fjerne personer, tyder og utyder drømmer og spiser nachos - som en haug i treseteren. i og med at vi var fire var det godt og trangt, og femti prosent av oss har for lange bein til at det kan være sunt. det var litt dumt at lee hadde vært borte så lenge, og hvis jeg en gang i blandt føler meg utafor så måtte hun i alle fall føle seg utafor, men ting kan visst ikke vare for alltid, men jeg har fortsatt et håp om at dette skoleåret vil det.

aporopos vare evig; er litt skuffet over at damen på den røde mølle døde igjen, men er veldig begeistret over dødsscenen hennes - hun danser og synger og greier inntill to minutter før hun dør, sterkt.

men det går bra. og nok en gang går det opp for oss at hadde vi ikke vært så gode venner hadde vi hatet og/eller mobbet hverandre. ikke at vi ikke mobber hverandre nå, til de grader, men det finnes faktisk tider da til og med koalisjonen silje-torills mobbing tar slutt. tro det eller ei. silje-simens mobbing klarer det også. en gang iblant.

dere leser ikke dette, men jeg er glad i dere likevel, jeg vet dere vet det.