hvem puttet 'm'en i manchester?

det er overhode ingen grunn til å spørre engang. ikke egentlig. han heter morrissey, og ser for tiden omtrent sånn ut. gammel fyr, selv om gammel er et relativt uttrykk, og hvir jeg sier at han er gammel, må jeg si at pappa er gammel også. noe han er. definitivt. men ikke så veldig.

uansett. jeg tenkte jeg kunne blogge litt om denne geniale herremannen en stund, men all den tid jeg ikke vet hva jeg skal si, så lar jeg være. for å si det kort og enkelt og liketil: han er mitt nyeste opptilskue-objekt, med sin vegetarianisme, sitt sølibat og sine krasse kritikker av Bush, Blair, musikkindustrien, ja, stort sett alt du kan snuble over; er han, om ikke annet spesiell, og en spennende person. og man må jo bare elske en person som kritiserer alt mellom himmel og jord.

dessuten synger han veldig bra - veldig viktig poeng det der, uten synginga hadde jeg ikke visst om ham, ingen hadde det, og værden hadde vært en smule gråere. etter en hel dag med irish blood, english heart på hjernen, kunne jeg ikke annet enn å blogge litt, og i alle fall få uttrykket litt av opptilskue-heten jeg innehar mot morrissey. ikke at det spille noen rolle, egentlig.

"I don't consider myself to be political, even though to sing or to write are political acts, of sorts. The proof of your political thinking is usually in your conduct. I find myself opposing barbarism, that's all. People like Blair and Bush have proved that in order to succeed in politics you must be cruel and morally bankrupt. I see no difference between Blair or Bush and Saddam Hussein - all egotistical dictators. Perhaps the only difference is that Blair and Bush do it with a smile. Murder and smile .... as Shakespeare said. Good people do not succeed in politics - it's impossible."

slik kan man også si det. for slike ting sier han. i mellom å si at the cure er bæsj, at madonna er prostituert, at band aid er diabolsk og at å spise dyr er som å mishandle barn.

det spiller fortsatt ingen rolle, og jeg burde sove.